Royal Flush-kameratene på cashtur

LAS VEGAS: Det skulle ikke gå mer enn fire døgn i fantastiske Vegas før den første kortbomben slo ned i oss i form av en Royal Straight Flush.

Det første casinoet vi entret pokerscenen i var The Legendary Stardust. Casinoet skal rives i begynnelsen av neste år, og det var derfor med nostalgiske øyne vi kastet bort hundredollarsedlene våre ved cashbordet. Vel. Jeg hadde, som jeg skrev i forrige artikkel fra Vegas, vunnet en grei sum i løpet av mitt første møte med cashbord i Sin City.

Legendariske Stardust

Men Stardust var et OK sted å begynne. Det var helg, og mange av spillerne var fulle ungdommer, som brukte cashlaget som vorspiel. Det kunne oss edruelige spillere nyte godt av. De kastet inn sedlene på bordet, og de kastet i seg den ene drammen etter den andre. Lommeboken satt like løst hos disse karene som revolveren til Jesse James. Dermed satt vi tre stykker og koste oss med stackbygging. Dealerne var av den eldre garde.

Royal Flush-kameratene på cashtur

De fleste av dem har sikkert opplevd den gamle verden da mafiaen regjerte Vegas. De var ikke så veldig interesserte i å fortelle om dem, men en av dem bekreftet litt av det filmen Casino inneholdt. Blåbærmuffinshistorien. De som har sett filmen, forstår hva jeg mener. De som ikke har sett den, og likevel leser denne artikkelen, må enten ha forvillet seg inn her – eller kjappe seg til videobutikken for innkjøp av legendariske Casino.

Gamle dealere

Nok digresjon: Dealerne var hyggelige eldre mennesker. En av dem kom faktisk inn i en gåstol, og måtte kjøres hjem av en av vaktene i rullestol. Han var så gammel, men sta, at han knapt kunne komme seg på jobb. Men deale – det skulle han. Servering og bord var kanon. Stardusts legendariske sted synger på siste verset, men det var spesielt å sette seg ned der. Nivået var lavt i helgene, men hevet seg et par hakk da de gamle «sharkene» kom til bordene for å ta fisker som meg selv. Det var en ære å få spille det, om jeg må få være så følsom. Jeg kan si jeg har spilt på «Tangiers» og overlevd.

Ungdommelige Aladdin

Aladdin var rake motsetningen. Der var dealerne ungdommelige, og miljøet like så. Vi kastet oss inn i en turnering – en halvtime etter at det hadde begynt, og de fleste av oss klarte aldri å komme oss inn i kampen. Vi røk ut en etter en, og satte oss rett ned på et 1/2 no limit cashbord. Der fikk vi oss en opplevelse vi sent kommer til å glemme. Vi satt og spilte ganske tight. Målet var å vente ut de andre i gruppen, som fortsatt hang med i turneringen. Vi bygget litt, og vi tapte litt. Det var da royal flushen falt i bordet. Kameraten som fikk den ville uforståelig nok ikke si hvem han var til PokerMagasinets lesere, men kan i ettertid skryte på seg 600 dollar i royal flush-bonus. Det var nemlig det han fikk. Royal Straigth Flush i spar.

Golde Caesars

Caesars Palace var proft, men upersonlig. Rommet var stort og bordene behagelige å sitte ved. Stolene var gode, men spillerne var merkelige. De var sytete og vanskelige å spille mot. Jeg satt ikke der lenge nok til å gi en full og oversiktlig vurdering av stedet, men det var spennende å sette seg ned ved bordet. De hadde alle limiter for oss normale pokerspillere.

Det siste stedet jeg kastet bort pengene mine på, for jeg opplevde mange badbeats den siste uken, var The Venetian. Flott nyoppusset pokerrom og rolige omgivelser gjorde pokeropplevelsen perfekt. Hadde bare kortene gått min vei, så hadde The Venetian vært helt strålende. Men Expektgeneral Rolf Woods har lært meg en viktig pokerting her i livet. Aldri fortell om dine bad beats. Ingen gidder å høre etter, for alle bare venter på å fortelle om sine. Det er søren meg så sant som det er sagt.